Ako vil alltid være med der det skjer. Når vi gjør hagearbeid, skal han alltid grave i det vi graver i, dra opp det vi drar opp og eller ha en pote med i det meste. Merkelig nok lot han oss plukke bær i fred. Han satt så kjekt på en høyde og skuet ut i skogen, mens vi andre tråkket rundt på bærjakt. Vi ser fram til å kunne slippe ham løs når båndtvangen er over for denne gang! Ako er spenstig og innimellom tar han noen hopp rett til værs eller gjør store svevenummer ut av det å hoppe ned fra noe (sofakant, mur, tuer og knatter). Da er han så søt at jeg dør av latter.

Det skjer noe med hele holdningen til Ako når han er på sporet av noe. Når nesa går ned, kommer bakparten opp der han fyker over plenen i små, lette galopp-byks. Han som ellers går eller traver når han holder det lave tempoet der. Mens han ser på, kaster jeg ut seks-sju miniatyrhundegodter der kløveren står høyest. Han sniffer som en liten drage, finner én, finner to. Jeg prøver å liste meg inn igjen, siden det er kaldt å stå der, men han ser opp og kommer fykende. Det var ikke helt planen. "Det er mer," sier jeg, stopper og nikker mot plenen. Han hopper tilbake i lettvinn stil og snuser videre. Finner flere, kommer mot meg, men ombestemmer seg siden jeg fortsatt ser på plenen. Leter og finner de siste. Han er våken på kroppsspråk.

Morgenstund og stress i grunn. Ako skal slippes ut for å gå på do, og jeg sjekker at det ikke befinner seg folk i nærheten. Oppkjørselen vår er ikke inngjerdet, så jeg må ha ham i bånd hvis det er andre i nærheten. Når det ikke fins slike distraksjoner som folk og dyr i nærheten, hopper han nemlig lett og lykkelig ut døra og iler rett ned i hagen ved huset uten problem. Kysten er klar, så jeg åpner døra og sier "Værsågod!"

For én gangs skyld ser Ako en katt før jeg gjør det. Han boffer, piler ut oppkjørselen og er på vei mot fjellskråningen på den andre siden av plassen, der jeg ser en pelsdott ligge klar for fight.

"Ako." Jeg begynner med vanlig stemme. Ako er på hogget og enser ikke. Jeg vet vi ikke har fått til å trene nok innkalling med ham, og i selskap med andre hunder og fristelser, blir han stokk døv.

"Ako!" freser jeg, og tenker på dette med at man skal være vennlig i stemmen. Det er ikke så lett når det haster. Han stopper, ser på meg og nøler. Hit eller dit? Jeg er fortsatt streng når jeg roper "Kom her!" og klapper meg på låret for å forstyrre kattefokuset. Jeg har begynt å klappe i hendene når vi leker og han stolt er på vei inn med leken, nettopp for at det skal være en lyd som vekker oppmerksomheten hans og får ham til å tenke innkalling.

Ako kommer sprettende. Det er første gang jeg opplever at han gjør det når han egentlig hadde tenkt seg et helt annet sted. Han får så klart masse ros og litt skinkeost fra tuben som enhver hundekvinne bør ha i sin håndveske. Han er lykkelig og jeg også. Vi går ned trappen igjen, og jeg viser med kroppsspråket at vi skal til hagen. Ako svinser rundt og gjør sitt fornødne før han til sin gledelige overraskelse finner litt tubeost på veggen i transportburet sitt også.

Det skal ikke så mye til for å glede en utrent eiers hjerte.

Det har blitt konstatert at undertegnede er for dårlig til å ri. Siden vi skal på ridetur i Rondane i juli så måtte jeg lære meg å ri....fort.  I Sverige fant vi et ridekurs på Jultorp Ranch. Tanja hadde vært der for et par år siden og hun kunne anbefale det på det varmeste. Jeg fikk bekreftet at det var greit å ta med Ako.  Andre pinsedag dro vi bortover. Egentlig hadde jeg tenkt til å fly bort med BDZ’en , men været var ikke det beste den dagen, dermed tok Ako og jeg bilen.  Det var meldt om store køer langs E-18, så vi tok en omveg via Kilebygda , Siljan og ned til Horten, mye svingete veier, men ikke et knyst fra hundeburet bak i bilen. Vi hadde et par stopp på veien, men han insisterte på at han ikke måtte tisse. I Horten tok vi fergen over til Moss og Ako fikk en fin tur både opp trange leidere til topps på fergen og ned bratte trapper. Vi kom frem kl 23 på kvelden etter 8 timer på reise. Det ble ganske mange stopp på veien gjennom Sverige , men fortsatt ikke noen naturlige behov fra Ako sin side. Vel fremme på Jultorp gikk vi en liten tur og endelig fikk han gjort sitt fornødne.

På Bastø fergen.

Vi ble innlosjert på rom Conny, jeg tipper det er en hest de har eller har hatt her på ranchen. Det var helt stille i bygningen da vi kom hit, men ettter hvert var det flere som ankom, kunne vi høre. Ako måtte selvfølgelig bjeffe på alle lyder han hørte utenfor rommet. Da tenkte jeg på det Tanja sa om at han godt kunne bli hjemme sammen med henne, men nå var det for sent. Jeg la på sengetøy på senga og når Ako så dette dro han ut sitt pledd fra buret og lekte med det.

Ako rer opp sin seng.

Roen senket seg smått om senn over rom Conny, og vi sov frem til kl 0630, da jeg hørte at det begynte å bli liv i hundeburet. Begge var jo litt forvirret over de nye omgivelsene, og jeg tenkte vi skulle gå oss en liten tur før han måtte tilbake i buret. I det vi kom ut av døren stod Jensen der. Ako bjeffet og gneldret, Jensen svarte med samme mynt.  Jensen er en Dansk-svensk gårdshund.  Jensen var 7 måneder gammel, men ved nærmere ettertanke fra eieren sin side hadde den vært 7 måneder i over en måned, så da var den nok 8.  Jeg hadde ikke tid til å la de bli kjent nå, så jeg regnet med at de ble bedre kjent i løpet av dagen.

 Kursets første dag gikk greit, med grunnleggende opplæring i påsetting av sal, bitt og diverse rideferdigheter. I alle pausene gikk jeg tur med  Ako, sikkert kjedelig å ligge i buret hele tiden. Det ble faktisk ettermiddag før han traff Jensen igjen. Siden det var bare tenner på begge to om morgenen, holdt jeg Ako i bånd. Det var bjeffing, knurring, slikking, lukting og ett og annet forsøk på å ri. Tror Jensen ble litt redd etter hvert, for Ako er jo ikke den som gir seg, selv om han hyler litt inninmellom.   Jensen tok tilflukt i fanget mitt mens Ako snuste. De var litt som hund og katt en periode. Etter hvert slapp jeg Ako, og de lekte og herjet ganske mye, og begge var veldig høylytte. I sympati med de andre kursdeltakerene tok jeg Ako til rommet.

Etter middagen tok jeg Ako med ned til de andre kursdeltagerene, og han fikk en god venn i Lisa, en 11 år gammen jente. Hun lekte og gikk tur med han, og han storkoste seg.  Jensen hadde vært i baren tidligere på dagen, men siden han nå hadde tatt kvelden, fikk jeg lov til å ha Ako med inn. I naborommet var det saloon, og der hadde de line dance. Det måtte vi selvfølgelig se på, og Ako måtte selvfølgelig bjeffe litt, men det gav seg fort. Når roen igjen senket seg over rommet, måtte han bjeffe litt på de som ankom rommene sine sent, men det gikk bedre enn i går.

Lisa og Jensen

 Vi våknet opp kl 7 på dag to. Da hørte vi at det gikk i dører og Ako måtte si fra, først med et par høye bjeff og etter å ha blitt hysjet på av meg var det noen innestengte bjeff. Så var det samme leksa igjen når neste lyd kom fra gangen. Vi stod opp og tok den obligatoriske morgenturen. Vi stod og så litt på hestene som gresset på andre siden av gjerdet før Ako hadde sitt morgenstell. Vi snudde og gikk tilbake mot ranchen, og ut av intet kom det en liten hvit turbo løpende forbi oss.  Det var Milla, en Jack Russel Terrier som en av instruktørene hadde med seg. Milla tok en ny sving forbi oss  før hun stoppet opp og hilste pent. Tror Ako var litt overrasket over den høye farten på henne, og det ble ikke noe bjeffing ved det møtet. Siden det var på tide med ridetime, ble Ako satt tilbake i buret på rommet og kom ikke ut før til lunch. Da fikk han på ny møte Milla og Jensen. Han ble holdt i bånd , mens Jensen og Milla gikk løse. De var hele tiden borteog lekte med Ako, og det ble til tider ganske høylytt, men det så ut som om de hadde det moro der de slåss om lekebamsen til Jensen.  Da var det på tide med siste ridetime,  og jeg tror Ako ble litt lei av å bli satt i buret.

Milla

Ved kursets slutt satte jeg Ako i bånd utenfor saloonen. Innefra hørte jeg at Ako og Jensen lekte utenfor. Jeg tok en tur ut for å se etter hvordan det gikk med de da Jensen klarte å få båndet  til Ako rundt magen og begge ble ordentlig redde. Jeg stupte inn for å få skilt de. Jeg kjente at Jensen prøvde å bite seg fri og traff klokken min  da han trodde at det var Ako som holdt han.  Leken ble litt roligerre etterpå. Vi sa hadet til de andre på kurset og satte turen hjemover. Det ble noen lange timer  før vi var hjemme igjen, men Ako klaget ikke en eneste gang, bortsett på på Bastøferja hvor han ikke fikk smake på svela jeg kjøpte.

Her leker alle sammen og Jensen tar et luftigt svev.

Da har vi vært på veterinærbesøk igjen. Ako har vært litt plaget med rennende øyne en ukes tid, så samtidig med rabiesvaksinen ble dette også sjekket ut. Som ferske hundeeiere hadde jeg også med meg en lang liste med spørsmål som vi utarbeidet i går kveld.

Etter veiing, som for øvrig var 8,1kg, var det opp på veterinærbordet. Siden vi har gredd Ako på en benk går det greit å få han oppå slike bord. Siden vi ble fortalt ved forrige besøk at vi måtte bli flinkere til å sjekke tennene på han har vi jobbet litt med det. I dag var han et prakteksemplar og sa ingenting da de ble sjekket. Ved hjelp av en godbit merket han ikke at han fikk rabiesvaksinen. Oppdretter Laila anbefalte oss å ha han på fanget når han skulle ta sprøyter, slik at han ikke oppfattet bordet som noe negativt, da med tanke på utstillinger og så videre. Så slik har vi gjort det med sprøytene han har fått. Så var det øynene som skulle sjekkes og det var tilbake på bordet. Jeg har øvd litt på det med å sjekke øynene hans den siste uken for at det ikke skulle være et problem hos veterinæren, så til å begynne med gikk det ganske greit. Han fikk noen dråper bedøvelse først, så skulle blinkhinnen sjekkes om han var allergisk. Nå ble det litt rabalder. Veterinæren måtte bruke en liten flat tang for å løfte litt på denne hinnen. Venstre side gikk ganske bra, men høyre gikk ikke så bra. Masse hyling, knurring og bjeffing, ikke fordi det gjorde vondt, men sikkert veldig skummelt. Etter noen forsøk ga vi oss på det øyet. Det andre øyet så i hvert fall bra ut.

Så var det over til spørsmålene.

Er klørne for lange?                                           

Neida, de ser helt fine ut.

Kan vi dra til Sverige?

Ja, bare dra.

Han har en liten kul på siden, tror han ble bitt av en flått der. Er det farlig?

Nei, det tror jeg ikke, noen ganger kan de få en kul der det har sittet flått.

Er han for tjukk?

Neida, han ser helt fin ut, bra han har fått god matlyst.

Hvor lange turer kan vi gå med han? Noen steder står det at vi skal begrense oss til 20 min.

Han kan gå ganske langt, men ikke press han hvis han blir sliten.

Hva med huggorm, kan vi gi han tabletter mot dette? Her hadde vi nettopp lest en reportasje om dette at det ikke var anbefalt å gi kortisontablett.

Jo da, kortisontablett er i orden. Bær hunden ut av skogen og kontakt veterinær omgående.

Hva slags leker kan han tygge på nå som han feller tenner?

Så lenge han ikke har en leke som han tygger på samme stedet hele tiden så kan han tygge på det meste.

Ako har en del leker og favorittene er en tom plastboks fra Reimes reker. Lurer på om det kan være at vi enkelte ganger smører leverpostei inni at den er favoritten. Tom halvliters brusflaske med korken på kommer nok på plass nr to og bamsen som fulgte med fra oppdretteren kommer nok på tredje plass. Hundekurven og en tennisball er nok også blant topp fem. Av uoffisielle leker er trappetrinn nr fem ned til kjelleren på listen, en treplanke på terrassen er også med. Vi håper da at han har nok av forskjellige ting å bite på slik at de nye tennene ikke får feil stilling.

Vi tok nå en ny kontroll om begge klokkene var på plass i klokketårnet, men fortsatt er det bare en som ringer. Skjer det ikke noe før det har gått et år, er vi blitt anbefalt å kastrere.

Veterinæren ble godtatt igjen under tvil etter at han bar seg litt under øyesjekken, en liten godbitbestikkelse hjelper alltid.

Vi kom ut med en flåttkur, en ormetablett og første stempel i rabiesvaksinekortet.

Vi dro da opp til min far som var kommet hjem fra Amerika. Det første Ako gjorde var å gjøre skikkelig fra seg på teppet ved godstolen. Da slo det meg at han ikke hadde vært på do i dag, bortsett fra å tisse litt.

Det er ikke hver dag man vekkes av kanonskudd, og det er kanskje like greit. Det kom hele tre runder med kjempesmell fra Kragerøs gamle kystfort to hundre meter unna da speidertog, barnetog og borgertog marsjerte forbi Gunnarsholmen. Ako reagerte ikke spesielt på de øredøvende brakene, bare snuste litt i lufta da kruttrøyken kom sigende og lekte videre med bamsen sin. Jeg legger stadig merke til situasjoner han takler bra. Vi har hatt ham med oss overalt og har prøvd å venne ham til ulike miljø og situasjoner. Han bryr seg for eksempel ikke om åpne eller bratte trapper, brygger og landganger, kjøre heis, balansere på tømmerstokker og den type utfordringer. Store biler og motorsykler enser han ikke. Men han blir redd hvis noen tramper hardt i gulvet. Ako trekker seg fortsatt unna fremmede, med mindre han syns de lukter spennende, som når de nylig har tatt på mat eller på en annen hund. Vår lille shiba har fått grei behandling av alle hunder han har møtt, og selv om han ofte bjeffer, roer han stemmen bare de får hilst litt. De to eneste hundene han har knurret, eller skal jeg si, frest på, er to jevnaldrende valper. Ellers murret han da dyrlegen skulle sjekke tennene hans, så vi fikk så klart beskjed om å jobbe med det. Det skal jo bli spennende å se hvordan han takler veterinærbesøket kl ni.

Ako og jeg går sen tur gjennom byen. Det har mørknet, men siden det er langhelg og det går mot sommer, er det faktisk folk å se i gatene og på sjøen summer det noen båter. Ved småbåthavna står trærne i hvitt, og det er salt sjølukt blandet med søtt fra kirsebærblomster. Vi sikter oss inn mot Nautebakken, og jeg håper ikke det er sånn kjipt forbudsskilt mot hunder der på friområdet. Det er det ikke. Ako styrter ut i sanden med elleville byks. Sand er noe av det gøyeste som fins, nest etter snø. Det er ingen andre der så sent, så jeg tar av kobbelet av. Han løper rett ut i vannet. Det har jeg ikke sett ham gjøre før, så antagelig skjedde det noe da han lekte med den badeglade retrieveren Chico ved tjernet forrige helg. Det er barnevennlig og grunt, men det er artig å se at han ikke enser vannet lenger. Jeg kaster en pinne uti og han hopper etter til magen, smaker på vannet og henter inn fangsten. Rimelig stolt med ørene flate og haka til værs. De søte øynene glitrer og han svinger hodet fra side til side samtidig med rumpa og vrikke-vrikker rundt. Når vi går hjem er han ferdig med å gå pent for i dag og trekker i båndet. Plutselig hopper en padde ut i veien foran ham. Han bråstopper med et overrasket ”Boff!”, gir den et sniff, steger over og strener videre. Jeg slipper ham løs på plenen når vi er vel hjemme, slik jeg alltid gjør. Han løper runder i hagen i en rasende fart, og jeg tenker på noe jeg leste om denne rasen og agility. De var visst ikke så raske… Ye-ye, kan man overføre den iveren der, ville det ikke være noen fare. Spørsmålet er vel heller hvor ivrig jeg er.

Akos utseende får menn til å vurdere hundehold ved første blikk. Jeg fyrer så klart oppunder de myke blikkene, skryter av ham og av hvor lite masete han er, men likevel alltid klar for tur, for lek og nye opplevelser. De snakker til ham med babystemme, tar bilder av ham og smiler for seg selv når de går videre. "Fin hund..."

Ako har så klart yndlingsplasser her hjemme. Fortsatt klarer han å komme seg inn under sofaen, og der ligger han som regel når vi ikke har sett noe til ham på en stund. Ute i hagen er det den lille fjellknausen som gjelder. Der nyter han utsikten over Kragerø sentrum, havnebassenget og titter på måker. Noen hull i plenen har det også blitt. Ako digger å grave og tygge på ting.

Pelsen har blitt rødere og har fått mer glans nå som det meste av valpeulla har sluppet taket. Vi har økt renholdsfrekvensen i heimen og børster ham stort sett hver dag.

Hver gang han har ligget litt, tar han en yoga-strekk når han reiser seg. Han strekker begge bakbeina på likt i en skikkelig tøyeøvelse. Jeg har ennå til gode å se ham strekke frambeina på samme måte, sånn som jeg har sett andre hunder strekke seg.

Når det gjelder lydighet, så har vi nok ikke jobbet så mye som vi burde. Han kan sitt, ligg, sitt opp og gi labb, og han trekker vanligvis ikke særlig i båndet på tur, men "på plass"-kommantoen er vi ikke gode på. Da mener jeg verken til å øve eller å høre og forstå. Går han løs i skogen, holder han seg rett i nærheten hele tiden, og det er sjelden jeg rekker å smette bak noe å gjemme meg for å teste ham.

Sist vi besøkte ei venninne, løp han rundt i havnehagene med to andre hunder og lot seg ikke kalle inn. Heldigvis gjorde de andre det.

Han er flink når han får mat. Jeg får ham til å sette seg et godt stykke unna, setter maten hans inn i buret og varierer tiden og hvor langt unna jeg går før jeg sier "Værsågod!" Da spinner han bortover parketten og stuper inn i buret. Akkurat denne venteøvelsen lot seg umiddelbart overføre til andre områder, og det er ganske fascinerende å legge merke til. Han er ikke flink på "bli" som kommando, det forstår han ikke, men etter bare noen få måltider med streng disiplin, forsto han dette med å sitte til han fikk klarsignal om å komme. Jeg bruker det på godbiter i blandt også. Legger dem på gulvet etter å ha bedt ham om å sitte, og sier "værsågod". Han er rimelig grei på innendørs lydighet. Riktignok må jeg kjøpe meg ny mobillader etter at jeg glemte å fjerne den etter lading, men klager ikke. Ako er virkelig en skjønn, liten sak og når han legger ørene bakover og logrevrikker hele bakparten og ser mer ut som en buktene orm enn enn glad hund, så må vi bare le! :)

14 uker har Ako blitt, og i cirka fem av dem har han bodd her. Tida har gått fort, men på den annen side føles det som han har vært her lenger. Kanskje er det fordi jeg legger mer merke til detaljer i hverdagen nå som han stadig utvikler seg (og meg)?

Jeg er så heldig at jeg får ha Ako med på jobb. Har testet "festblæra" litt, men den holder foreløpig ikke til en hel arbeidsdag, så inntil videre trenger han en lunsj-lufting. Han har fått et digert tyggebein for å ikke gnage på kontorstolen min og forholder seg rolig hele dagen.

Når det gjelder det å møte nye mennesker er Ako fortsatt ganske verbal. Det er mer regelen enn unntaket at han bjeffer mot dem. Enten folk setter seg ned eller står oppreist, enten de strekker fram hånden eller snakker med lys og vennlig stemme, så vet jeg aldri helt hvordan han vil reagere. Eller jo, han vil mest sannsynlig sette seg pent bak meg, gjerne med ryggen til dem som vil hilse på. Kun unntaksvis aksepterer han nye mennesker uten å først trekke seg unna når de henvender seg.

Jeg sier at nye skal vente til han får snust og først når han er klar, kan de klappe ham og da på siden av hodet eller under haken. De fleste går jo rett på topplokket og da trekker han seg unna og løpet er kjørt. Ikke at han blir aggressiv, han bare går :)

Den raskeste måten å gjøre Ako trygg, er rett og slett å gå tur med ham, men det er det jo ikke alle som kan, hehe. Alternativ to er å overse ham helt, og det er jo heller ikke det vanlige å gjøre når man har lyst til å hilse på en hund. Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal håndtere både bjeffingen og det at folk gjerne vil hilse. Han er jo så søt, så den lille reveungen får masse oppmerksomhet! Når det er andre hunder i nærheten, slapper han mye mer av i forhold til fremmede mennesker (eierne). Det er som om det hjelper at den andre hunden viser at vedkommende er ok. Kanskje er det også lukten av hund fra mennesket som gjør det.

Ship dog på dypt vann.

I dag har Ako kjørt båt for første gang. Vi har tatt noen turer på flytebryggene i nærområdet når vi har gått tur for at han skal bli vant til disse. Båten ble sjøsatt på tirsdag og i dag fikk vi første turen. Redningsvest har blitt kjøpt inn i størrelse åtte til femten kilo, selv om Ako bare veier 5,7. Den stikker litt ut over rompa, men siden han vokser så fort passer den nok om tre fire uker. Han var litt usikker når han skulle om bord, men vel oppi la han seg ned ved bena mine. Han synes nok det er trygt der. På vei utover lå han stort sett og sov. Han kikket litt opp på meg når det sjøet for mye, men la seg ned igjen når han så at jeg ikke reagerte på det. Turen utover gikk veldig bra og jeg byttet på å kjøre full fart og sakte fart. Gleder meg til å se han stå på baugen i 30 knop med vind i barten, noe han ikke gjorde i dag. Planen for dagen var å rive og bytte kledning på en hytte vi har på Skåtøy. Vel fremme tok jeg av ham svømmevesten og slapp han i land. Jeg kan jo ikke la han gå med svømmevest på land. Da jeg var liten var det bare nabogutten Arve som måtte gå med svømmevest på land, men det var bare fordi bestemoren var litt overbeskyttende. Slik matfar er ikke jeg. Vi har en liten sandstrand der som var veldig kjekk å grave i og vannet så så godt ut at det måte smakes på. Han tenkte nok at vann er vann og tok noen slurper med sjøvann. Jeg lokket med litt byvann jeg hadde tatt med ut og fylt i en liten bøtte, men den klarte han å velte da han skulle leke med den. Vi måtte da ut på vann leting siden jeg ikke hadde mer igjen. På første jorde vi kom til stod det ei linerle som Ako løp etter. Han er jo fuglehund så han kan jo starte med de små fuglene. Vi fant tilslutt litt brønnvann som gikk ned på høykant. Det er nok en god ting at han har fått en ny ormekur i dag.

Jeg startet med å rive kledning og Ako løp rundt og kikket på alle nye ting. Blåskjell som måkene hadde tatt opp var veldig gode å bite i, jeg prøvde en periode å få han til å slutte med det, men hver gang jeg tok et fra han kom han med et nytt. Jeg prøvde å kaste skjellene ut sjøen, men gav opp. Det er jo blåskjell over alt.

Plutselig hørte jeg litt plasking i vannet ved siden av meg og der prøvde Ako å komme seg opp av sjøen. Han hadde prøvd å gå på litt tang som fløt i overflaten på bryggen som er helt i vannskorpen hvor vi tar opp båter, men det gikk ikke. Da lærte Ako seg å svømme og han hadde tatt årets første bad. Han var ikke redd og det kom ikke en lyd fra han der han prøvde å komme seg opp. Jeg dro han opp og han bare ristet seg og begynte å vaske seg. Tror han synes pelsen var litt for salt for det kom noen rare lyder fra han. Jeg fant frem et håndkle og vi lekte litt med det samtidig som han ble tørket. Bare moro med andre ord. Resten av dagen var han litt mer forsiktig når han gikk på den bryggen.

Vi hørte at det var noen som sprengte i nærheten og vi gikk en tur for å se hva det var og fant en gravemaskin og en sprengningsbas som jobbet hos min onkel. Litt etterpå kom min tante med familien, Da fikk Ako gå litt i bånd med gutten i huset. Det klarte begge fint. Turen hjem gikk også bra, men han var litt skeptisk til å gå om bord i båten, men etter at jeg hadde løftet han om bord la han seg til å sove. Han hadde nok fått sin dose av nye opplevelser for en dag. Vi har fått krysset av ganske mange ting i sosialiseringstabellen i dag også.

Da har Ako vært hos dyrlegen. Det var bare en tur for vaksine og ormekur. Han veier nå 5,7kg og alt gikk greit, bare litt knurring da tennene ble sjekket. Her må vi nok trene litt mer. Han mangler ennå en av kronjuvelene, men vi får håpe den snart dukker opp. Han hadde nok blitt flau hvis han viste at jeg skrev dette:-) Dyrlegen sa det kunne ta opp mot 1 år før det var i orden så vi får krysse fingrene. Hadde håpet å ta rabies vaksine idag også, men dyrlegen ville vente i 14 dager før den kunne tas. Siden vaksinene blir produsert av to forskjelige produsenter kan de ikke garantere at de virket hvis de blir tatt for tett. Vi får nok utsette utenlandsturen med seks måneder og to uker. Det blir ihvertfall god tid til planlegging.

I boken om valpesosialisering var det et skjema om situasjoner som valpen bør utsettes for. Her kan nevnes," mann med sekk og hatt", "dame med paraply", "tog og T-bane","kjøre heis"og "sterke lyder". Siden vi ikke har heis i nærheten og at vi flyr mer enn vi tar T-banen, tok vi en tur opp til Geiteryggen. Her var det nok av høye lyder da 5 helikopter stod klare til take-off. Ako la knapt merke til disse da vi gikk forbi dem 20 meter unna. Han ble tjoret fast i kjettingen i et hjørne i hangaren ved siden av Dragonflyen. Der la han seg til rette under en liten benk mens Jan Einar og jeg klargjorde LN-BDZ, BDZen er en Piper Cherokee med 4 seters. Buret ble plassert i baksetet eller rettere sagt i baksetene. Med litt kreativitet ble dette stroppet godt fastved hjelp av setebeltene.

Etter sjekk av fuel, olje og at vingene var på plass, ble Ako loset inn i flyet etter en liten fotoseanse. Motoren ble startet og motorsjekken utført. Jeg regnet med at han ville gi lyd fra seg hvis han var redd, men da jeg kikket på han hadde han bare lagt seg ned for å sove. Vi tok av nordover og tårnet meldte sidevind i 12 knop med gust opp i 18 knop. Det var litt turbulent i det vi tok av, men Ako satt nå og kikket ut av buret sitt. Da vi fløy medvindslegget hadde han lagt seg igjen. Ikke redd denne karen. Det var ganske turbulent på finalen også, men han var helt rolig. Neste gang jeg kikket på han satt han og kikket ned på flyplassen idet jeg svingte flyet i en 30 graders krengning. Jeg tok 5 touch & go før vi var ferdig etter 30 minutter. Vel nede på bakken kom han ut av flyet som om ingenting spesielt hadde skjedd.

Vi tok lunch på flykafeen og fikk med oss avgangen med Vildanden til Bergen. Det var heller ikke skummelt, men når en liten gutt kom løpende forbi bjeffet Ako litt på han. Det var det skumleste i løpet av hele dagen på flyplassen. Resten av dagen lå han i buret sitt i hangaren, mens Jan Einar og jeg hadde vårrengjøring av BDZen. Jeg krysser av for "sitte i bur", "sterke lyder"," bil", "fortauskafe", "gruppe mennesker" og "eldre mennesker". Jeg mener da ikke Jan Einar, men de andre vi hilste på der oppe.

Jeg har gledet meg veldig til å starte med ettersøkstrening av Ako. Tanja hadde hatt han i en og en halv uke alene før jeg kom hjem fra Nordsjøen. Han godtok meg med en gang og allerede dagen etter at jeg kom hjem fikk han prøve seg på blodspor. Det gikk heller dårlig. Blodsporet ble lagt ut ca 10m i hagen og i enden lå det en rådyrfot som jeg hadde hatt i fryseren siden sist høst. Jeg pekte på starten av blodsporet, men han forstod ikke helt hva han skulle gjøre. Jeg måtte til slutt lede han gjennom hele sporet til vi kom til foten. Han viste ikke helt hva han skulle gjøre med foten heller da han så den. Blodet jeg brukte var bare noe som jeg hadde spart fra litt kjøtt vi hadde tint, så mer søk ble det ikke den dagen.

Neste økt startet med at vi brukte en liten kyllingbit som jeg dro tre meter fra terassedøren til rekkverket. Jeg pekte på starten av sporet igjen, og han kjente den utrolig gode lukten med en gang. Det var ikke mange sekundene før godbiten var fortært. Han skjønte at det var nesa som måtte brukes for å finne den.

Dagen etter hadde vi svinekjøtt til middag, og nok en gang ble en liten bit spart til han. Jeg hadde litt mer blod og dyppet kjøttet ned i dette og satte et merke hver 30cm på plenen. Det var ikke så mye blod jeg hadde, så det ble ikke mer enn et ti meter søk. Igjen satte jeg Ako på sporets begynnelse og denne gangen forstod han med én gang at det var nesa som gjaldt her. Han gikk litt av og på sporet og startet på begynnelsen et par ganger, men etter mindre enn 1 minutt var godbiten funnet. Han var veldig ivrig på sporet og tok det flere ganger etterpå for å se om det var noen flere godbiter der.

Etter søket fant jeg frem rådyrfoten som jeg dessverre hadde glemt å legge i enden av sporet. Han fikk bite og leke litt med den før jeg tok den fra han, noe han motvillig gikk med på. Det tok jeg som et godt tegn.

Jeg hadde vært hos slakteren onsdag før påske, men han hadde ikke noe blod for øyeblikket. Jeg hadde brukt opp det lille jeg hadde, så mer blodspor hadde vi ikke i påsken, men jeg tok en økt til med litt svinekjøtt som ble dratt fra terrassen og opp i et blomsterbed. Det ble funnet på null komma svisj, for lett, med andre ord.

Neste dag hadde jeg lyst til å prøve om Ako klarte å følge et rådyrspor, så jeg tok rådyrfoten og satte et godt avtrykk på starten av sporet og ganske løst bortover i gresset. Dette sporet var også ca ti meter langt. Han forstod også her at det var nesa som måtte brukes og han var veldig ivrig. Han var litt av og på dette sporet også, men det tok ikke lang tid før han igjen løp rundt med rådyrfoten i munnen glad og fornøyd. Han fikk selvfølgelig veldig mye ros denne gangen også. Han fikk beholde foten en stund før jeg tok den tilbake. Han hadde mest lyst til å beholde den selv.

De siste dagene har det gått i leting etter gjemte pølsebiter, noe som ikke er noe problem.

Nå er det et par dager siden vi har gått blodspor, men i morgen åpner slakteren igjen etter påske.

Det er ikke måte på hvor utholdende Ako er når det gjelder biting. Jeg tror han hang i ørene og leppene på spanielen Birger i omtrent to timer her en kveld, helt elektrisk! Som den rause typen Birger er, lå han bare rolig på rygg og lot Ako ta seg ut. Det ser ut som grensesettinga overlates til oss tobeinte, for alle hunder vi har møtt til nå, foruten Mico, som vi ikke hadde så god tid sammen med, har latt Ako ta styringa. Pelsballen vår utnytter til fulle at han er liten og kjapp. Han gjemmer seg under sofaer, for der kommer ikke de andre hundene til, og så fort noen er i nærheten av å ta ham ei skrape, hyler han til og stikker av når den andre hunden stopper opp.

 Det har vist seg å være litt vrient å korrigere Ako. Han har stort sett hørt på "Nei!", men når det har vært behov for å få ham til å gå vekk fra fristelser som for eksempel tygging på ledninger og gnaging på møbler, har fysisk berøring som rask dulting bare gjort ham ivirigere. I dag kløp jeg ham raskt i skinnet ved skulderen da han gnagde på teppet under stuebordet, og etter klyp nr to da han gjøv på teppet umiddelbart, la han seg til å sove. Du verden.

I dag la jeg merke til at Ako begynner å mørkne litt i pelsen i ansiktet. Han er heller ikke fullt så valpete i trekkene som han var for to uker siden, så ting forandrer seg raskt. Vi ser også at han har to hovedmåltider. Tidlig frokost vil han ikke ha, mens brunsj passer ham bedre. Neste måltid viser han ikke interesse for å ville ta mer enn to tygg av før klokka er mellom fire og seks, det kommer litt an på når frokosten ble servert. Kvelds smaker best mellom ni og elleve, har jeg skjønt. Ellers viser han en fantastisk iver etter kyllingkjøtt, og er ganske så flink til å bruke nesa på slike godsaker.

Mye har skjedd i Akos liv denne uka. Han har fått en nytt "andre hjem" på jobben min, sjarmert noen kolleger og har hilst på mange andre hunder. Vi har kjørt bil hver eneste dag for å gjøre bilkjøring til en naturlig sak for ham. Dette har han akseptert uten problemer og også lengre turer går helt fint. Han sover og slapper av når han ikke dilter i hælene mine eller fillerister lekebamsen sin. Forrige lørdag var jeg spent da jeg hadde en del ærend og ikke kunne ta ham med meg rundt. Hvordan ville han takle å bli etterlatt i bilen?

Bilen ble parkert sentralt slik at jeg kunne holde et øre med ham, men det var ingen grunn til bekymring. Ako benyttet anledningen til å sove. Så skulle bilen gjennom en vaskehall, og jeg hadde glemt hvor vanvittig det bråker! Det dundret og rumlet mot karosseriet, og da hele bilen ble rugget på kom det et lite ul fra Akos avdeling. Var dette virkelig greit?! En glad og vennlig tone fra meg roet ham ned, og jeg hørte ikke mer derfra.

Et kaffebesøk hos en eldre herremann viste hvor viktig kroppsspråket er når man skal hilse på usikre hunder. Min gamle venn stirret på Ako uten å blunke, og er det noe som gjør Ako usikker, så er det a) folk som ser på ham uten å bevege seg, og b) folk som ser på ham og beveger seg. Hehe. Da bjeffer han og passer på at han har avstand til disse truende figurene. Særlig til de tause som ikke avslører hvilke hensikter de har.

Den første valpen Ako hilste på, var labradoodlen Luka som er én uke eldre og en del størrelser større. Luka er vanligvis veldig livlig, men da Ako bjeffet og skvatt unna, skyndte Luka seg å dempe. Han sto ganske så stille inntil Ako hadde motet seg opp til å komme nær nok til å snuse og slappe litt mer av. Snart hoppet de rundt på parkeringsplassen i vill fart. Endelig noen de kunne sette tennene i som ikke kjeftet så fælt!

En kveld fikk han herje både ute og inne med to andre hunder, Clumber Spaniel-valpen Birger og Balder som er en seks år gammel Petit Basset Griffon Vendeen. De fikk tatt ut litt energi da, kan vi trygt si. Ako hadde stor glede av at Balder ikke kunne nå ham under sofaen (han er en racer på hurtig-kryping!), og han pilte hit og dit og forvirret og ertet Balder så godt han bare kunne. En hundeglad hest ville snuse på Ako, men han ble ikke så smigret og ville fort bli løftet ned igjen. I stedet løp den lille rakkeren og stjal brødskalker fra hønsene Balder passet. Ako følte seg kjempetøff da Balder vek unna fordi han var redd "nappete" Ako ville lugge ham i barten. Derimot var Balder tydelig da Ako ville ha maten til hans, hehe. Et knurr, og Ako pilte unna med ørene bakover og halen rett ned. Jeg innrømmer at jeg ble litt misunnelig akkurat da, for det er tydelig at ikke vi får den samme "skjerpinga" når vi markerer oss, hehe.

Den høyreiste og flotte huskyen Mico var litt for stor og rask for å leke med nå, etter Akos oppfatning, men det tar nok ikke så lang tid før de finner en ordning. I morgen skal vi besøke Balder igjen, og på søndag skal Ako treffe Chico, som er en vennlig Golden Retriever. '

Det var også spennende å se reaksjonen da Henning kom hjem fra Nordsjøen. Han har jo ikke fått hilst på Ako siden han var hos oppdretteren, men det var tydelig at Ako husket - og/eller at det å bli kjent med luktene her hjemme har hatt sitt å si. Ako virket trygg med det samme og diltet like så gjerne etter Henning, og det var jo enda godt.

I kveld har vi også hatt en runde med klipping av klør, noe som foregikk i ro og stillhet på badegulvet. En tyggeleke, noen godbiter og en dæsj tålmodighet ordnet biffen. Henning har gjort en innsats i dag på å lære Ako "ligg" og det funker når Ako gidder, hehe. Vi har mye å lære, men det er uansett en spennende prosess, dette her :)

Ønsker dere alle en riktig god påske!

Klokka var halv ni før det kom lyd fra buret i stua i dag. Dette er virkelig flott! :) Kanskje han påvirkes av husets folk og blir en b-hund? Hehe, håper egentlig ikke det. Jeg trenger en motiverende vekkerklokke!

Ako liker å ta med lekene sine til tøykurven sin, og er kjapp til å komme hvis han blir ropt på. Han tror nok at han heter "Kom da", for det lyder han veldig godt. Jeg bør kanskje gjøre noe med det, hehe. "Sitt" går også bra. Han får aldri godtbit og kommer heller ikke ut døra hvis ikke han sitter, så det tok han fort. Det funker nesten 100% når han skal ut av buret og transportburet også. Han står nå stille når jeg skal tørke labbene etter tur og når halsbåndet skal på og av. Syns han er flink, jeg :)

Ellers er han ganske så vokal av seg. Så fort han er usikker på noe, bjeffer han, enten det er forbipasserende når han er ute i gata for lufting, noen som skal hilses på eller gjenstander som beveger seg, slik som for eksempel en flaske som skulle brukes som leke (tenkte jeg). Vi jobbet litt med det, og nå er han så tøff at han bærer på flaska og sprader rundt i rommet med høye frambein og rak nakke.

Til vanlig har vi hatt en hjortefell liggende på gulvet ved kjøkkenet, men jeg la den borti en krok da Ako kom, både fordi jeg ikke tok sjansen på at han skulle komme til å gjøre fra seg på den, og fordi jeg regnet med at den var spennende å bite i. Så lenge den lå i kroken, var den ikke så interessant. Han har vært bortpå den noen ganger, nafset litt, men gitt seg så fort jeg har sagt nei. (Jeg regner med at han vil skjønne forskjell på en flat fell og et levende dyr han skal være med å nedlegge.) I dag la jeg fellen ut på gulvet igjen. Reaksjonen kan du se her. Det moret meg å se ham "takle et (halvhjertet) nei".

Takk og kred til Laila og Yngve som har gitt oss et behagelig utgangspunkt for vårt nye liv med hund!

Ako taklet to timers kjøring riktig så fint. Litt uling ble det et par ganger for å fortelle alle hvor han befant seg, men snart ble det stille, nesten foruroligende stille. Vi kom sent hjem, så etter obligatoriske kveldsrutiner og inspeksjon av det nye hjemmet, var det inn i buret og natta. Nok en gang syns han det var trasig å være helt alene, men det tok ikke lang tid før det hørtes tunge sukk og gutten sov.

Ako sjekker for støv

Kvart over seks neste morgen, ble det liv i leiren igjen. Heldigvis ble ingen nattlig lufting etterspurt. Et par munnfuller med frokost ble det, deretter ville Ako ut av buret. I håp om at han skulle få i seg litt mer mat, lot jeg ham være der, men da la han seg bare til å sove. Etter en stund ble det lufting og mer inngående undersøkelser av boplassen, mens jeg begynte på dagens arbeidsoppgaver. Ako la seg godt til rette ved føttene mine mens jeg jobbet på PC'en. Mellom sovinga lekte han med sin nye favorittleke: En liten floke laget av strikkegarn. En halvlitersflaske skulle tjene som bevegelig og spennende leke, men den ble overmåte skummel da den ikke bare rullet fra ham på gulvet, men traff veggen og kom tilbake! O' store skrekk! Ako gjorde alt han kunne for å skremme flaska til underdanighet - på betryggende, bjeffende avstand - men i stedet for å svare med dempende signaler, slik han selv sendte hopetall av, lå flaska bom stille og bare ventet på det rette øyeblikket for angrep. Slik så det hvert fall ut på Ako!

Matlysten var ikke blitt større til lunsj. Jeg prøvde å bløte opp maten, men det hjalp lite. Da var det større suksess å svinse rundt i bånd og sjekke hage og oppkjørsel. En gressflekk hadde kommet fram etter snøsmelting, og det tok lang tid før den ikke var spennende lenger. Vanndammer, grus og bar asfalt var ok, mens snøfonner og vinterrester på plenen var helt topp.

Ako på sporet	Jippi! Et ospeblad!
Det var da...*snuse*..utrolig..*sniffe*.. mye spennende informasjon jeg fant her!	"Kjekk gutt søker frøken med eventyrlyst. Må like turer i skog og mark."

Dag 1 gikk med til soving, kontakttrening og bli kjent. I 23-tida sovna begge på gulvet før kroppene ble plassert i egnede senger.

Halv ni neste dag ble jeg vekket av en melding på telefonen. Hadde ikke hørt et knyst fra Ako i stua! Hadde jeg sovet så tungt? Jeg gikk stille ut og tittet rundt hjørnet. Der satt en liten shibagutt våken og kikket taust rundt seg. Du verden...

Det gikk ikke bedre med frokosten denne gang. Fikk lurt i ham litt mat likevel, siden gårdagen var ganske så mager. I løpet av formiddagen ble det leking, tilvenning av bråkete hurtigmikser, kjefting på støvsuger og jakt på mopp. Etter forsøk på lunsj ble det biltur og -venting mens jeg gjorde unna et par ærend og en tur gjennom vaskehallen som bød på et forferdelig bråk som lillegutt tok med knusende ro. Et kort ul fra ham og en vennlig bekreftelse på at jeg faktisk satt i bilen også var alt som hørtes innenfra. Deretter ble det nødvendige besøk hos foreldre og en eldre herremann. Ako likte ikke kroppsspråkene deres så godt og følte det nødvendig å legge inn noen protester før han undersøkte disse menneskene nærmere og falt til ro.

Apetitten har vært laber disse dagene, enten Ako har fått tørrforet oppbløtt eller ikke. Do-besøkene har vært tilsvarende beskjedne, men på dag 2 var han "skikkelig" på do hele fem ganger(!). Og han hikker en del. Ting er nok ikke helt på plass ennå, nei...

Etter en slik dag er det ikke rart man sovner midt i leken. I morgen blir det roligere.